Hvordan skal jeg forklare for andre at jeg sørger over noe som kommer? Ikke i dag, men kanskje om 1 år eller 20 år… Hvorfor ikke leve i nuet og glede seg over alt jeg har nå? Enkelte dager er det faktisk godt å sette seg ned å sørge over noe jeg vet vil komme. Gråte og holde rundt henne og fortelle henne hvor glad jeg er i henne… Så er jeg klar til å glede meg over nuet i morgen kanskje, eller jeg sørger enda en dag, men så tar gleden for at vi har henne her over igjen...

Ventesorgen er fryktelig vond og ikke akseptert – ikke stueren. For i denne tiden skal de pårørende opptre støttende og sterke. Alltid ta hensyn til den syke og det blir lett en vane/ ett «kall» å sette seg selv tilside på ubestemt tid, for at den syke skal få dekket mest mulig av sine behov i den tilmålte tiden en vet en har sammen. Den endelige sorgen er anerkjent og akseptert på en helt annen måte.

Det er ikke antall dager i livet som teller, men innholdet i dem.