Ventesorgen er fryktelig vond og ikke akseptert – ikke stueren. For i denne tiden skal de pårørende opptre støttende og sterke. Alltid ta hensyn til den syke og det blir lett en vane/ ett «kall» å sette seg selv tilside på ubestemt tid, for at den syke skal få dekket mest mulig av sine behov i den tilmålte tiden en vet en har sammen. Den endelige sorgen er anerkjent og akseptert på en helt annen måte.

Det er ikke antall dager i livet som teller, men innholdet i dem.

Words are tears that have been written down. Tears are words that need to be shed. Without them, joy loses all its brilliance and sadness has no end.