Døden har vært endel av den menneske tankegang siden begynnelsen - på ett eller annet stadie i vår utvikling, har vi fått en bevissthet rundt død. Siden da, gjennom religion og mystik, i hverdagslivet, har vi håndtert tanker og følelser om vår frykt og refleksjoner om livet etter døden.
Rundt meg faller de fra, alle disse barna jeg har vært så privilegert til å få lov til å bli kjent med. Snart er det bare hun igjen. Jeg ser mødre og fedre i revnende sorg i kirken der de tar farvel med barnet sitt. Små bamser pryder kistene, kranser formet som engler ligger på. Og hver gang blir jeg minnet på at en dag snart står jeg selv der. Det er så naturstridig å skulle overleve sine barn. Mens vi venter sørger vi. Hver dag, hvert minutt er den der, Ventesorgen.
Ventesorgen er fryktelig vond og ikke akseptert – ikke stueren. For i denne tiden skal de pårørende opptre støttende og sterke. Alltid ta hensyn til den syke og det blir lett en vane/ ett «kall» å sette seg selv tilside på ubestemt tid, for at den syke skal få dekket mest mulig av sine behov i den tilmålte tiden en vet en har sammen. Den endelige sorgen er anerkjent og akseptert på en helt annen måte.
Et barn vi ventet, en engel vi fikk. Livet er skjørt, ta det ikke for gitt.
Boken er 140 sider og består av narrative fortellinger som vil berøre leseren, gi en dypere forståelse og innsikt om ventesorg.
“Jeg vet ikke vet hva ventesorg er. For jeg tenker at det er kun de som opplever det som vet hva den er. Jeg tenker på barn med korte liv som sommerfugler. De er så skjøre og så uendelig vakre. Du vet at de må nytes hvert sekund, for du har dem så kort. Hele kroppen til sommerfuglen er de fire hjertekamrene etter hverandre, et flyvende hjerte med vinger. Og en dag flyr den kjærligheten bort.”
Så hyggelig at du har en ressurs å dele. Her kan du sende inn noe du mener vi mangler.