Døden har vært endel av den menneske tankegang siden begynnelsen - på ett eller annet stadie i vår utvikling, har vi fått en bevissthet rundt død. Siden da, gjennom religion og mystik, i hverdagslivet, har vi håndtert tanker og følelser om vår frykt og refleksjoner om livet etter døden.
«Det som skjer de siste timene før et menneske dør, kan lege mange tidligere sår eller forbli som uutholdelige erindringer som forhindrer veien gjennom sorgen»
Ventesorg er den største sorga. Ei mor som opplever at eit barn kjem til å døy, det finnes ikkje helbreding. Tanken på smerten, tankene barnet ditt har, det er dem største sorga. Ubeskrivelig.
Hvordan skal jeg forklare for andre at jeg sørger over noe som kommer? Ikke i dag, men kanskje om 1 år eller 20 år… Hvorfor ikke leve i nuet og glede seg over alt jeg har nå? Enkelte dager er det faktisk godt å sette seg ned å sørge over noe jeg vet vil komme. Gråte og holde rundt henne og fortelle henne hvor glad jeg er i henne… Så er jeg klar til å glede meg over nuet i morgen kanskje, eller jeg sørger enda en dag, men så tar gleden for at vi har henne her over igjen...
Boken er 140 sider og består av narrative fortellinger som vil berøre leseren, gi en dypere forståelse og innsikt om ventesorg.
“Respekt for døden som en del av livet innebærer også et helt annet forhold til sorg. Enhver avskjed som betyr noe for oss, å måtte skilles fra noen vi har stått nær, å være tilskuer til at kroppsfunksjoner og bevissthet ikke lenger fungerer – medfører sorg. Sorg er ikke noe som er enestående for oss mennesker.”
Så hyggelig at du har en ressurs å dele. Her kan du sende inn noe du mener vi mangler.