Rundt meg faller de fra, alle disse barna jeg har vært så privilegert til å få lov til å bli kjent med. Snart er det bare hun igjen. Jeg ser mødre og fedre i revnende sorg i kirken der de tar farvel med barnet sitt. Små bamser pryder kistene, kranser formet som engler ligger på. Og hver gang blir jeg minnet på at en dag snart står jeg selv der. Det er så naturstridig å skulle overleve sine barn. Mens vi venter sørger vi. Hver dag, hvert minutt er den der, Ventesorgen.

«Det som skjer de siste timene før et menneske dør, kan lege mange tidligere sår eller forbli som uutholdelige erindringer som forhindrer veien gjennom sorgen»

«Det betyr ikke meget hvordan man er født, men det har uendelig meget å si hvordan man dør.»