«Jeg trodde at jeg kunne beskrive en tilstand, lage et kart av sorg. Men sorg viser seg ikke å være en tilstand, men en prosess. Den trenger ikke et kart, men en historie. Og hvis jeg ikke slutter å skrive den historien ved et bestemt punkt, er der ingen grunn til at jeg skulle slutte noen sinne».
Egenerfaring gjennom mange år med MS syk mann, også med demens. Især siste3 år.... Jeg vet aldri fra dag til dag.... ønsker å dele min historie.. kanskje den kan være til hjelp for noen..
Døden har vært endel av den menneske tankegang siden begynnelsen – på ett eller annet stadie i vår utvikling, har vi fått en bevissthet rundt død. Siden da, gjennom religion og mystik, i hverdagslivet, har vi håndtert tanker og følelser om vår frykt og refleksjoner om livet etter døden.
Synes ordet ventesorg favner bredt. Har abortert spontant mange ganger. Etterhvert ble gleden over å vente et barn erstattet av sorgen over å vente på at det det skulle gå galt enda en gang og sorgen over barnet vi aldri fikk, sorgen over de små spirene vi hadde sådd, som visnet før de fikk blomstre.
Ventesorgen er fryktelig vond og ikke akseptert – ikke stueren. For i denne tiden skal de pårørende opptre støttende og sterke. Alltid ta hensyn til den syke og det blir lett en vane/ ett «kall» å sette seg selv tilside på ubestemt tid, for at den syke skal få dekket mest mulig av sine behov i den tilmålte tiden en vet en har sammen. Den endelige sorgen er anerkjent og akseptert på en helt annen måte.
Ventesorg er den største sorga. Ei mor som opplever at eit barn kjem til å døy, det finnes ikkje helbreding. Tanken på smerten, tankene barnet ditt har, det er dem største sorga. Ubeskrivelig.
Et barn vi ventet, en engel vi fikk. Livet er skjørt, ta det ikke for gitt.
Rundt meg faller de fra, alle disse barna jeg har vært så privilegert til å få lov til å bli kjent med. Snart er det bare hun igjen. Jeg ser mødre og fedre i revnende sorg i kirken der de tar farvel med barnet sitt. Små bamser pryder kistene, kranser formet som engler ligger på. Og hver gang blir jeg minnet på at en dag snart står jeg selv der. Det er så naturstridig å skulle overleve sine barn. Mens vi venter sørger vi. Hver dag, hvert minutt er den der, Ventesorgen.
Words are tears that have been written down. Tears are words that need to be shed. Without them, joy loses all its brilliance and sadness has no end.
Hvordan skal jeg forklare for andre at jeg sørger over noe som kommer? Ikke i dag, men kanskje om 1 år eller 20 år… Hvorfor ikke leve i nuet og glede seg over alt jeg har nå? Enkelte dager er det faktisk godt å sette seg ned å sørge over noe jeg vet vil komme. Gråte og holde rundt henne og fortelle henne hvor glad jeg er i henne… Så er jeg klar til å glede meg over nuet i morgen kanskje, eller jeg sørger enda en dag, men så tar gleden for at vi har henne her over igjen...
Det er ikke antall dager i livet som teller, men innholdet i dem.
«Det som skjer de siste timene før et menneske dør, kan lege mange tidligere sår eller forbli som uutholdelige erindringer som forhindrer veien gjennom sorgen»
I 23 år har Lise sett sønnen forsvinne mer og mer. – Ventesorgen er vanskelig, men jeg kan ikke gjøre annet enn å leve så normalt som mulig. Finne glede i et sjeldent smil, forteller hun.
Boken er 140 sider og består av narrative fortellinger som vil berøre leseren, gi en dypere forståelse og innsikt om ventesorg.
“Det er en begynnelse og slutt for alt liv og det som er i mellom er for å leve.”
Så hyggelig at du har en ressurs å dele. Her kan du sende inn noe du mener vi mangler.